Den andre verdenskrigen/Storbritannia

Hvordan kom Storbritannia seg ut av Versailles-traktaten?Rediger

Etter første verdenskrig møttes ledere fra rundt om i verden i Versailles for å forhandle en fredsavtale som skulle sikre freden i verden. Resultatet av fredsforhandlingene var blant annet Versaillestraktaten som ble inngått 28. juni 1919. Det var spesielt tre menn som ledet fredsoppgjøret og blant dem var den britiske statsministeren David Lloyd George. Lloyd George og Storbritannia ønsket at Tyskland skulle betale for skadene de hadde forårsaket under krigføringen, men fryktet at en for hard straff kunne føre til en lett påvirkelig befolkning og en spredning av ekstreme ideologier. Siden den britiske representanten i fredsforhandlingene hadde mye makt, hadde han også en stor påvirkning på utfallet. I artikkel 22 ble det bestemt at Storbritannia skulle overta flere av koloniene som Tyskland måtte gi slipp på, noe som førte til høydepunktet i det britiske imperiet hvor de i 1922 regjerte over om lang en femtedel av verdens befolkning. Tyskland måtte også betale Storbritannia store mengder med krigsskadeerstatninger, men siden de ikke hadde råd måtte de låne penger fra andre land. Dette førte til at verden ble knyttet sammen økonomisk, noe som igjen førte til at mange land i Europa fikk kjenne på den store depresjonen som startet i USA på slutten av 1920-årene. I 1931 forlot Storbritannia gullstandarden og ble dermed ikke like hardt rammet av krisen. Versaillestraktaten førte også til opprettelsen av folkeforbundet, hvor Storbritannia var representert, som senere skulle bli til dagens FN.

Det politiske systemetRediger

Storbritannias politiske system var basert på konstitusjonelt monarki med parlamentarisk styresett. Etter første verdenskrig styrte de mange store kolonier, blant annet det indiske imperiet. Den konservative Neville Chamberlain var statsminister i landet fram til 1940, og ble etterfulgt av partifellen Winston Churchill som ble sittende med makten gjennom hele krigen. Det politiske systemet har endret seg svært lite fram til i dag.

Viktige bekymringer og politiske hovedmålRediger

Første verdenskrig var den blodigste krigen for Storbritannia hvor omtrent 900 000 soldater og 1,7 millioner mennesker ble skadet. Disse tapene gjorde at Storbritannia på sikt fikk en svekket posisjon som supermakt og etterhvert også som koloniherre hvor de i mange år alle total herredømme over store deler av Afrika, Nord-Amerika, Asia og Oseania. Som følge av den økonomiske krisen som herjet på 30-tallet var Storbritannia preget av høy arbeidsledighet og fattigdom fram til begynnelsen av andre verdenskrig. Britene hadde ved slutten av første verdenskrig vært bekymret for at kommunismen skulle spre seg til Tyskland, men nå var det nazismen og fascismen de ønsket å bekjempe. Storbritannia var svært bekymret for Nazi-Tysklands ekspansjon og hadde som mål å først og fremst stoppe Hitler. Hitler hadde vist flere tegn til aggresjon, og for å unngå en framtidig krig så brukte Storbritannias statsminister Neville Chamberlain appeasement-politikken som en løsning på å ikke starte en ny krig og bevare freden. Storbritannia tillot Hitler ruste opp militæret, forbedre infrastrukturen og innlemme små områder i Tyskland. Men appeasement-politikken viste seg å være mislykket. Etter Hitlers gjentatte krenkelser av Versaillesfreden og annekteringen av Polen i 1939 erklærte Storbritannia krig mot Tyskland siden de var på Polens side.

MünchenavtalenRediger

I 1938 uløste Hitler sudetkrisen hvor han truet å gå inn i tyskspråklige områder av Tsjekkoslovakia. Hvis Hitler hadde gått inn i Tsjekkoslovakia måtte Frankrike ha støttet sine allierte, noe som igjen hadde ført til at Storbritannia hadde blitt innblandet i konflikten. Denne trusselen skapte frykt blant folket og fikk dermed Storbritannia til å engasjere seg. Statsministeren, Nevil Chamberlain, så hva den første verdenskrigen hadde ført med seg og var derfor desperat etter å opprettholde freden i Europa. Chamberlain mente at én mann måtte spille kortene på vegne av hele demokratiet når man skulle håndtere en diktator slik som Hitler. Som statsminister tok han mange turer til Tyskland for å aktivt kunne forhandle med Hitler i person og hadde dermed en stor innvirkning på utfallet. Forhandlingene endte med Münchenavtalen som er en såkalt appeasementpolitikk, hvor Storbritannia og Frankrike ga Tyskland et fripass som gjorde at de kunne annektere Sudetenland. Da Chamberlain kom hjem etter at avtalen ble signert, ble han mottatt som en helt og ble ansett som den som greide å sikre freden i deres tid. Britene mente at i følge selvbestemmelsesretten som ble nedtegnet i Versaillestraktaten, så var det rimelig at sudettyskere og østerrikere kunne slutte seg til Tyskland om de ønsket det. Selv om mange briter i samtiden var positive til Münchenavtalen, var det også en god del som var mot dem. Lederen for det konservative partiet og den fremtidige statsministeren, Winston Churchill, var en av dem som var var sterkt kritisk til Chamberlains tilpasningspolitikk. Etter at Chamberlain hadde undertegnet München-avtalen i 1938 holdt Churchill en tale til underhuset hvor han advarte forsamlingen:

"You were given the choice between war and dishonor.

You chose dishonor and you will have war".

Münchenavtalen greide ikke å sikre freden, men den utsatte krigen slik at Storbritannia hadde muligheten til å forsere gjenopprustingen sin.

Forhold til naboland og allierteRediger

Storbritannia klarte å opprettholde et unikt forhold med de fem viktigste landene som var tidligere kolonier og som var en del av ”the commonwealth”. Disse landene var Canada, Sør-Afrika, Australia, New Zealand og Irland. Alle commonwealth landene – med unntak av Irland som forble nøytrale – ble med i 2. Verdenskrig på britisk side.

På 1930-tallet koordinerte Storbritannia og Frankrike politikken sin mot diktaturet i Mussolinis Italia og Hitlers Tyskland. Flertallet ønsket ikke å gå til krig igjen, og derfor så de etter diplomatiske løsninger på situasjonen, men ingenting fungerte. Landene forsøkte å sanksjonere Italia for å invadere Etiopia, men dette fungerte heller ikke. Storbritannias generelle holdning til nabolandene var i hovedtrekk et ønske om å beholde fred, og de var villige til å diskutere med alle så lenge som mulig. Den anti-tyske koalisjonen som ble dannet helt i starten av krigen besto av Frankrike, Polen og Storbritannia som hadde med seg landene fra commonwealth. De allierte seg også med Kina, som allerede var i krig med Japan, og naturligvis også USA.

KilderRediger

https://no.wikipedia.org/wiki/Versaillestraktaten [Lest: 18.02.2016]

https://en.wikipedia.org/wiki/German_colonial_empire [Lest: 18.02.2016]

https://www.youtube.com/watch?v=BFlsYffrTF0 [Sett: 18.02.2016]

https://en.wikipedia.org/wiki/Munich_Agreement [Lest: 20.02.2016]

https://snl.no/Münchenavtalen [Lest: 20.02.2016]

https://no.wikipedia.org/wiki/Appeasement [Lest: 20.02.2016]

https://en.wikipedia.org/wiki/Interwar_unemployment_and_poverty_in_the_United_Kingdom [Lest: 29.02.2016]

https://en.wikipedia.org/wiki/World_War_I_casualties [Lest: 29.02.2016]

http://ww2talk.com/forums/topic/44135-what-was-the-state-of-britain-before-ww2/ [Lest: 26.02.2016]