Et dukkehjem (forkortet og modernisert versjon)/Første akt

FØRSTE AKT

rediger

(Det ringes ute i entréen; litt etter hører man at der blir lukket opp. Nora kommer fornøyet nynnende inn i stuen; hun er kledd i yttertøy og bærer en hel del pakker, som hun legger fra seg på bordet til høyre. Hun lar døren til entréen stå åpen etter seg, og man ser der ute et bybud, der bærer en julegran og en kurv, hvilket han gir til stuepiken, som har lukket opp for dem.)

NORA: Gjem juletreet godt, Helene. barna må for all del ikke få se det før i kveld, når det er pyntet. (til budet; tar portemonéen frem.) Hvor mye -?

SHPETIM: 50 kroner.

NORA: Der er en 100-lapp. Nei, behold resten.

(Budet takker og går. Nora lukker døren. Hun fortsetter å le stille muntert mens hun tar yttertøyet av.)

NORA (tar en pose med sukkertøy opp av lommen og spiser et par; så går hun forsiktig bort og lytter ved sin manns dør): Jo, han er hjemme. (nynner igjen, idet hun går bort til bordet til høyre.)

TORVALD (inne i sitt værelse): Er det sangfuglen som kvitrer der ute?

NORA (i ferd med å åpne noen av pakkene): Ja, det er det.

TORVALD: Er det kosepusen som romsterer der?

NORA: Ja!

TORVALD: Når kom kosepusen hjem?

NORA: Nå nettopp. (putter sukkertøyet i lommen og visker seg om munnen): Kom ut hit, Torvald, så skal du få se hva jeg har shoppa.

TORVALD: Ikke forstyrr! (litt etter; åpner døren og ser inn, med pennen i hånden.) Sa du: «shoppa»? Alt det der? Har du vært ute og sløst bort penger, nå igjen?

NORA: Ja men, Torvald, i år må vi da virkelig slå oss litt løs. Det er jo den første julen vi ikke er nødt til å spare. Nå får du jo så høy lønn og kommer til å tjene mange, mange penger.

TORVALD: Ja, fra nyttår av; Nora! Nå har vi to holdt tappert ut helt til i dag; og det skal vi også gjøre den korte tiden det ennå trengs.

NORA (går bort imot ovnen): Ja, ja, som du vil, Torvald.

TORVALD (følger etter): Så, så; lille sangfugl! Ikke heng sånn med vingene. Hva? Er pusen sur? (tar portemonéen opp.) Nora; hva tror du jeg har her?

NORA (vender seg raskt): Penger!

TORVALD: Se der. (rekker henne noen sedler.) Herregud, jeg vet jo nok at det går en hel del til et hus i juletiden.

NORA (teller): 1000 - 2000 - 3000 – 4000. Å takk, takk, Torvald; Nå greier jeg meg en god stund.

TORVALD: Ja, det må du sannelig gjøre. Men! Du ser så - så - hva skal jeg kalle det? - så hemmelighetsfull ut.

NORA: Gjør jeg?

TORVALD: Ja visst gjør du det. Se på meg. Slikkmunnen skulle vel aldri ha vært spist godteri i byen i dag?

NORA: Nei, hvordan kan det falle deg inn.

TORVALD: Ikke en gang gomlet i seg et sukkertøy eller to?

NORA: Nei, jeg lover. Torvald - æresord.

TORVALD: Så, så; jeg bare spøkte med deg -

NORA (går til bordet til høyre): Det kunne ikke falle meg inn å gjøre deg imot.

TORVALD: Nei, jeg vet jo det; og du har jo gitt meg ditt ord -. (kommer bort til henne.) Nora, du kan ikke tro hvordan jeg gleder meg til i kveld.

NORA: Jeg også. Og så gøy det kommer til å bli for barna, Torvald!

TORVALD: Ah! Det er så herlig å tenke på at jeg er blitt bankdirektør og at vi endelig får skikkelig god råd. Ikke sant! Det er en stor nytelse å tenke på?

NORA: Å, det er vidunderlig!

TORVALD: Det er godt at de trange tidene er forbi.

NORA: Ja, det er vidunderlig. Nå skal jeg si deg hvordan jeg hadde tenkt vi skulle innrette oss, Torvald. Så snart julen er over - (det ringer i entréen.) Å, der ringer det. (rydder litt opp i stuen.) Det kommer visst noen. Det var da kjedelig.

TORVALD: Hvis noen spør, så er jeg ikke hjemme, husk det!

STUEPIKEN (i entrédøren): Det er en fremmed dame her -

NORA: Ja, la henne komme inn.

STUEPIKEN (til Torvald): Og så kom doktor Rank samtidig.

TORVALD: Gikk han rett inn til meg?

STUEPIKEN: Ja, han gjorde det.

(Torvald går inn i sitt værelse. Stuepiken viser fru Linde, som er i reisetøy, inn i stuen og lukker etter henne.)

FRU LINDE (forsagt og litt nølende): God dag, Nora.

NORA (usikker): God dag -

FRU LINDE: Du kjenner meg nok ikke igjen.

NORA: Nei; jeg vet ikke -; jo, visst, eh... vel, - (ut brytende.) Hva! Kristine! Er det virkelig deg? Og jeg som ikke kjente deg igjen! Det er jammen lenge siden sist! De siste åtte årene har jeg vært så lykkelig, kan du tro. Og nå er du altså kommet her inn til byen for å ha det moro i julen, selvfølgelig. Å, så bra! Ja, gjett om vi skal ha det moro. Men ta av deg yttertøtet. Du fryser da vel ikke? (hjelper henne.) Sånn; nå setter vi oss hyggelig her ved ovnen. Nei, i lenestolen der! Her i gyngestolen vil jeg sitte. (griper hennes hender.) Vet du hva for noe fantastisk som har hendt oss i disse dagene?

FRU LINDE: Nei. Hva for noe?

NORA: Tenk, mannen min er blitt direktør i aksjebanken.

FRU LINDE: Mannen din? Å så flott -!

NORA: Ja, helt enormt! Han skal tiltre i banken allerede til nyttår, og da får han høy lønn og mange prosenter. Heretter kan vi leve helt annerledes enn før, - akkurat som vi vil. Å, Kristine, jeg føler meg så lett og lykkelig! Ja, for det er herlig å ha så mange penger og ikke være nødt til å bekymre seg. Ikke sant?

FRU LINDE: Jeg dro hit til byen for å se om jeg kunne få en fast jobb, noe kontorarbeid. ...

NORA: Kanskje Torvald kunne gjøre noe for deg.

FRU LINDE: Ja..

NORA: Det skal han også, Kristine. Bare overlat det til meg; så skal jeg fikse den saken.

FRU LINDE: Det var snilt av deg, Nora, - dobbelt snilt, du som selv kjenner så lite til hvor hardt og vanskelig livet kan være.

NORA: Jeg -? Jeg kjenner så lite til -?

FRU LINDE (smilende): Å, Herregud, ... Du har da hatt det lett i livet!?

NORA (kaster på nakken og går henover gulvet): Det skulle du ikke si så overlegent.

FRU LINDE: Jasså?

NORA: Du er akkurat som de andre. Dere tror alle sammen at jeg ikke kan noe ordentlig -

FRU LINDE: Eh mm. (prøver å bryte inn for roe ned og blidgjøre Nora)

NORA: - at jeg ikke har hatt det strevsomt her i verden. Men nå skal du høre noe, Kristine: Jeg har reddet Torvalds liv.

FRU LINDE: Reddet -? Hvordan reddet?

NORA: Du vet den reisen til syden, da vi bodde et år i Italia. Torvald ville ikke ha overlevd hvis han ikke hadde kommet ned dit. Han var så overarbeidet på jobben, kan du tro, sånn at han ble dødelig syk. Legene erklærte at han måtte komme seg til syden. Den turen kostet 240.000 kr. Torvald og alle andre tror jeg arvet de pengene etter pappa. Men sannheten er at pappa ikke ga oss et rødt øre. Det var jeg som skaffet de pengene.

FRU LINDE: Hele den store summen!

NORA: 240.000 kr.

FRU LINDE: Ja men, Nora, hvordan var det mulig? Lånte du dem? Jeg forstår ikke.

NORA: Det behøver du jo heller ikke. Det er jo slett ikke sagt at jeg har lånt pengene. Jeg kan jo ha fått dem på andre måter. (kaster seg tilbake i sofaen.) Jeg kan jo ha fått dem av en eller annen beundrer. Når man ser såpass tiltrekkende ut som jeg -

FRU LINDE: Du er gæærn.

FRU LINDE: Hør nå her, kjære Nora, - du har vel ikke gjort noe dumt?

NORA (sitter atter oppreist): Er det dumt å redde livet til mannen sin?

FRU LINDE: Jeg synes det er dumt at du ikke fortalte det til ham -

NORA: Men han måtte jo nettopp ikke vite noe! Herregud, kan du ikke forstå det? Han måtte ikke en gang vite hvor dødssyk han var. Det var meg legene kom til og sa at livet hans sto i fare; at det eneste som kunne redde ham var et opphold i syden. Men han ville jo ikke låne penger til å dra. Ja, ja, tenkte jeg. Reddes må du! Så fant jeg en utvei.

FRU LINDE: Og mannen din fikk ikke vite av din far at pengene ikke kom fra ham?

NORA: Nei, aldri. Pappa døde akkurat på den tida. Jeg hadde tenkt å fortelle ham det og be ham ikke røpe noe. Men da han lå så syk ... -. Dessverre, det ble ikke nødvendig.

FRU LINDE: Har du aldri tenkt å si det til mannen din?

NORA (eftertenksom, halvt smilende): Jo - en gang kanskje; - om mange år når jeg ikke lenger er så pen som nå. Du skal ikke le av det! Jeg mener naturligvis: når Torvald ikke lenger er så tiltrukket av meg som nå. Pøh! Den tid kommer aldri. Men det har sannelig ikke vært lett for meg å oppfylle forpliktelsene mine til rett tid. Jeg skal si deg, i forretningsverdenen er det noe som kalles kvartalsrenter, og noe som kalles avdrag; og de er alltid så forferdelig vanskelige å skaffe. Mange ganger har jeg ikke visst hva jeg skulle gjøre. (smiler.) Da satt jeg her og forestilte meg at en gammel rik mann var blitt forelsket i meg -

FRU LINDE: Hva! Hvilken rik mann?

NORA: Å, det er bare noe jeg sier! - at han nå var død, og da man åpnet testamentet hans, så sto det med store bokstaver «Alle mine penger skal den elskverdige fru Nora Helmer ha utbetalt straks kontant».

FRU LINDE: Men kjære Nora, - hva var det for en rik mann?

NORA: Herregud, kan du ikke forstå det? Det var jo bare en jeg dikta opp når jeg satt her og ikke visste hvordan jeg skulle klare å skaffe penger. (springer opp.) Men nå trenger jeg ikke bekymre meg om penger mer. Og tenk, så kommer snart våren. Da kan vi kanskje få reise litt. Jeg kan kanskje få se havet igjen. Å ja, ja, det er jammen vidunderlig å leve og være lykkelig! (Klokken høres i entréen.)

FRU LINDE (reiser seg): Det ringer; det er kanskje best jeg går.

NORA: Nei, bli du; det er sikkert ingen; Det er sikkert bare noen som skal inn til Torvald -

STUEPIKEN (i entrédøren): Unnskyld, - det er en mann her som vil snakke med advokaten -

NORA: Med bankdirektøren, mener du.

STUEPIKEN: Ja, med bankdirektøren; men jeg visste ikke - siden doktoren er der inne -

NORA (til stuepiken): Hvem er det?

KROGSTAD (i entrédøren): Det er meg, fru Helmer!

FRU LINDE (stusser, farer sammen og vender seg mot vinduet):

NORA (et skritt imot ham, spent, med halv stemme): Du? Hva er det? Hva vil du prate med mannen min om?

KROGSTAD: Banksaker - på en måte. Jeg jobber en deltidsstilling i Aksjebanken, og mannen din skal jo nå bli vår sjef, hører jeg. Bare tørre forretninger, fru Helmer; slett ikke noe annet.

NORA: Ja, vil du da være så god å gå inn kontordøren. (hilser likegyldig, idet hun lukker døren til entréen; så går hun bort og ser til ovnen.)

FRU LINDE: Nora, - hvem var den mannen?

NORA: Det var en sakfører Krogstad.

FRU LINDE: Det var altså virkelig ham.

NORA: Kjenner du han typen der?

FRU LINDE: Jeg har kjent ham - for en del år siden. Han var en tid sakførerfullmektig borte på vår kant.

NORA: Ja, det var han jo.

FRU LINDE: Så forandret han er blitt.

NORA: Han har nok vært meget ulykkelig gift.

FRU LINDE: Han er enkemann, nå, ikke sant?

NORA: Med mange barn. Sånn; nå brenner det. (hun lukker ovnsdøren og flytter gyngestolen litt til side.)

FRU LINDE: Han driver jo mange slags forretninger, sies det?

NORA: Så? Ja det kan gjerne være; jeg vet slett ikke -. Men la oss ikke tenke på forretninger; det er så kjedelig.

(Doktor Rank kommer fra Torvalds værelse.)

DOKTOR RANK (ennå i døren): Nei nei, du; jeg vil ikke forstyrre; jeg vil heller gå litt inn til din kone. (lukker døren og bemerker fru Linde.) Å om forlatelse; jeg forstyrrer visst her også.

NORA: Nei, på ingen måte. (presenterer dem for hverandre.) Doktor Rank. Fru Linde.

RANK: Aha! Det navnet har jeg hørt ofte her i huset. Jeg tror jeg gikk forbi deg på trappen da jeg kom. ...

KROGSTAD (roper inne fra Torvald sitt kontor): JEG MÅ JO LEVE, TORVALD !!

RANK: Akkurat nå i dette øyeblikk er det en moralsk syk person inne hos Torvald -

FRU LINDE (dempet): Ah!

NORA: Hvem mener du?

RANK: Å, det er en sakfører Krogstad, et menneske som du ikke kjenner noe til. Han er tvers igjennom råtten, helt inn i roten av sjelen.

NORA: Hva var det han ville snakke med Torvald om?

RANK: Jeg vet sannelig ikke; jeg hørte såvidt at det var noe om Aksjebanken.

NORA: Jeg visst ikke at Nils ... - at denne sakfører Krogstad hadde noe med Aksjebanken å gjøre.

RANK: Jo, han har fått en slags ansettelse der nede.

NORA (brister ut i en halvhøy latter og klapper i hendene).

RANK: Hva ler du av?

NORA: Si meg, doktor Rank, - alle de som er ansatt i Aksjebanken, blir altså nå avhengige av Torvald?

RANK: Er det så morsomt?

NORA (smiler og nynner): Hm hm. (går omkring på gulvet.) Ja, det er dødskult å tenke på at vi - at Torvald har fått så mye innflytelse på mange mennesker. (tar posen opp av lommen.) Doktor Rank, skal det være et lite sukkertøy?

RANK: Se, se; sukkertøy. Jeg trodde det var forbudte varer her.

NORA: Ja, men disse er noen som Kristine ga meg.

FRU LINDE: Hva? Jeg -?

NORA: Nå, nå, nå; Slapp av! Du kunne jo ikke vite at Torvald hadde forbudt det. Jeg skal si deg han er redd jeg skal få stygge tenner av dem. Men pytt, - for en gangs skyld -! Ikke sant, doktor Rank? Vær så god! (putter et sukkertøy i munnen på ham.) Og du også, Kristine. Og jeg skal også ha en; bare en liten en - eller maks to. (spaserer igjen.) Ja, nå er jeg virkelig så utrolig lykkelig. — Det er bare én ting jeg har så sinnsykt lyst til å si så Torvald hørte på det.

RANK: Og hva er det?

NORA: Faen i helvete !!

RANK: Er du gal?

FRU LINDE: Men bevares, Nora!

RANK: Si det! Der er han!

NORA (gjemmer godteposen): Hysj, hysj, hysj.

(Torvald, med overfrakke på armen og hatt i hånden, kommer fra sitt værelse.)

NORA (imot ham): Nå, kjære Torvald, ble du kvitt ham?

TORVALD: Ja, nå gikk han.

NORA: Må jeg få presentere -; det er Kristine som er kommet til byen.

TORVALD: Kristine -? Unnskyld, men jeg vet ikke -

NORA: Fru Linde, kjære Torvald; fru Kristine Linde.

TORVALD: Ah javel. Du er kanskje en barndomsvenninne av Nora?

FRU LINDE: Ja, vi kjenner hverandre fra tidligere.

NORA: Og tenk, nå har hun gjort den lange reisen hit for å få snakke med deg.

TORVALD: Hva? Snakke med meg?

FRU LINDE: Ja ikke egentlig -

NORA: Kristine er nemlig utrolig flink i kontorarbeid, og så har hun en sånn uhyre lyst til å komme under en dyktig manns ledelse og bli enda flinkere -

TORVALD (til fru Linde): Meget fornuftig.

NORA: Og da hun hørte at du var blitt bankdirektør - det kom telegram om det - så reiste hun så fort hun kunne inn hit og -. Ikke sant, Torvald, du kan nok gjøre litt for Kristine, for min skyld? Hva?

TORVALD: Jo det var slett ikke umulig. Du er enke, antar jeg?

FRU LINDE: Ja.

TORVALD: Og har øvelse i kontorforretninger?

FRU LINDE: Ja, sånn littegrann.

TORVALD: Nå, da er det høyst rimelig at jeg kan fikse en jobb til deg -

NORA (klapper i hendene): Ser du; ser du!

TORVALD: du er kommet i et heldig øyeblikk, fru Linde -

FRU LINDE: Å, hvordan skal jeg takke deg -?

TORVALD: Behøves slett ikke. (trekker ytterfrakken på.) Men i dag må du ha meg unnskyldt -

RANK: Vent; jeg går med deg. (henter sin pels i entréen og varmer den ved ovnen.)

NORA: Går du også, Kristine?

FRU LINDE (tar yttertøyet på): Ja, nå må jeg ut og se meg om etter et værelse.

TORVALD: Da kan vi kanskje slå følge nedover gaten?

FRU LINDE: Farvel kjære Nora, og takk for alt.

NORA: Farvel så lenge. Ja, i kveld kommer du naturligvis igjen. Og du også, doktor Rank. Hva? Om du blir så bra? Å jo så menn gjør du så; pakk deg bare godt inn.

(Man går under alminnelig samtale ut i entréen. ...) E Nora, barnepiken Anne-Marie (Torvald såvidt en replikk), barna: Ivar, Bob og Emmy, sakfører Krogstad (stuepiken Helene litt mot slutten)

...Der høres barnestemmer utenfor på trappen.)

NORA: Der er de! Der er de!

(Hun løper bort og lukker opp. Barnepiken Anne-Marie kommer med barna.)

NORA: Kom inn; kom inn! (bøyer seg ned og kysser dem.) Å dere søte, snille -! Ser du dem, Kristine? Er de ikke skjønnne!

TORVALD: Kom, fru Linde; nå blir det ikke til å holde ut her for andre enn mødre.

(Doktor Rank, Torvald og fru Linde går nedover trappene. Barnepiken går inn i stuen med barna. Nora likeledes, idet hun lukker døren til entréen.)

NORA: Å, så friske og kjekke dere ser ut. Nei, for noen røde kinn dere har fått. Som epler og roser. (barna snakker i munnen på henne under det følgende.)

BOB: Vi har hatt det gøy!

IVAR: Jeg har trukket både Emmy og Bob på kjelken!

NORA: Har du trukket både Emmy og Bob på kjelken?

IVAR: På en gang!

NORA: Nei tenk, på en gang! Ja, du er en flink gutt, Ivar. Å, la meg holde henne litt, Anne-Marie. Mitt søte lille dukkebarn! (tar den minste fra barnepiken og danser med henne.)

BOB: UÆEeee! Jeg vil også! Mamma!

NORA: Ja, ja, mamma skal danse med Bob også.

IVAR: Vi har kastet snøball!

NORA: Hva? Har dere kastet snøball? Å, der skulle jeg ha vært med!

NORA: (I det barnepiken skal til å kle av barna.) Nei, ikke det; jeg vil selv kle dem av, Anne-Marie. Å jo, la meg få lov; det er så morsomt. Gå inn så lenge; du ser så forfrossen ut. Der står varm kaffe til deg på ovnen.

(Barnepiken går inn i værelset til venstre. Nora tar barnas yttertøy av og kaster det omkring, idet hun lar dem fortelle i munnen på hverandre.)

NORA: Ja så? Så det var en stor hund som løp etter dere? Men den bet ikke? Nei, hundene biter ikke små søte dukkebarn. Ikke se i pakkene, Ivar!

IVAR: Hva er det inni?

NORA: Hva det er? Ja, det skulle dere bare vite. Å nei, nei; det er noe fælt noe. Sånn? Skal vi leke?

BARNA: Ja!

NORA: Hva skal vi leke?

EMMY: Gjemsel !

NORA: Gjemsel. Ja, la oss leke gjemsel. Bob skal gjemme seg først.

BARNA (i kor): Nei, du mamma!

NORA: Skal jeg? Okei. Jeg gjemmer meg først.

(Hun og barna leker under latter og jubel i stuen og i det tilstøtende værelse til høyre. Til slutt gjemmer Nora seg under bordet. Barna kommer stormende inn, leter, men kan ikke finne henne. Men så hører de at hun småler under bordet, styrter bort, løfter opp duken og ser henne. Stormende jubel. Hun kryper frem som for å skremme dem. Ny jubel. I mens har det banket på inngangsdøren, men ingen har lagt merke til det. Døren åpnes halvt og sakfører Krogstad kommer til syne. Han blir stående og vente litt; leken fortsettes.)

KROGSTAD: Unnskyld; ytterdøren sto på klem; noen må ha glemt å lukke den.

NORA (skvetter opp): Min mann er ikke hjemme, herr Krogstad.

KROGSTAD: Jeg vet det.

NORA: Ja, hva vil du da?

KROGSTAD: Jeg vil gjerne ha noen ord med deg.

NORA: Hæ! Med ...? (til barna, lavt) Gå inn til Anne-Marie. Hva? Nei den fremmede mannen vil ikke gjøre mamma noe ondt. Vi skal leke mer når han har gått. (hun fører barna inn i værelset til venstre og lukker døren etter dem.)

NORA (urolig, spent): Vil du snakke med meg?

KROGSTAD: Ja, jeg vil det.

NORA: I dag? Men det er jo ikke den første i måneden ennå.

KROGSTAD: Nei, i dag er det julaften. Men det kommer an på DEG hva slags juleglede du får.

NORA: Hva er det du vil? Men jeg kan jo ikke betale i dag ...

KROGSTAD: Det er ikke det.

NORA: Okay. Hva er problemet da?

KROGSTAD: Jeg satt nede på puben i gata her, også fikk jeg se din mann og fru Linde gå forbi. For det var henne ikke sant?

NORA: Jo da. De gikk akkurat ut.

KROGSTAD: Dette gjelder fru Linde skjønner du. (Alvorlig) Skal hun ha noen som helst ansettelse i banken?

NORA: Hvordan kan du tillate deg å utspørre meg, herr Krogstad? Du! En av min manns underordnede! Men siden du spør, så skal hun det. Og det er meg som har talt hennes sak, herr Krogstad, bare så du vet det!

KROGSTAD: Jeg hadde altså lagt riktig sammen.

NORA (går frem og tilbake på gulvet): Å, jeg har da en viss innflytelse, skulle jeg tro. Selv om man er en kvinne, er det slett ikke sagt at -- Når noen står i et underordnet forhold sånn som du, så burde man passe seg for å legge seg ut med noen som – hm ...

KROGSTAD: - som har innflytelse?

NORA: Ja nettopp!

KROGSTAD (skifter tone): Fru Helmer, vil du være så vennlig å bruke din innflytelse til fordel for meg!

NORA: ???

KROGSTAD: Vil du vær' så god sørge for at jeg får beholde jobben min i banken.

NORA: Men.... Alt det styrer jo min mann. Jeg har jo aldeles ingen innflytelse ...

KROGSTAD: Ikke det? Jeg syntes du nettopp selv sa ...

NORA: Jeg mente det ikke sånn. Jeg! Hvordan kan du tro at jeg har noen sånn innflytelse på mannen min?

KROGSTAD: Å, jeg kjenner mannen din fra studietiden. Jeg tror ikke herr bankdirektøren er noe mindre tøffelhelt enn andre ektemenn.

NORA: Sier du noe stygt om mannen min, så kaster jeg deg ut.

KROGSTAD: Oi! Så modig du er!

NORA: Jeg er ikke redd for deg lenger. Når nyttår er over, skal jeg snart ha nedbetalt hele gjelden.

KROGSTAD (mer behersket): Hør på meg, fru Helmer: Hvis det blir nødvendig, så kommer jeg til å sloss for livet, for å beholde den lille stillingen min i banken.

NORA (ironisk): Det virker sånn, ja!

KROGSTAD: Det er ikke bare for inntektens skyld. Det er av hensyn til barna mine. Det er det at ... Du vet vel som alle andre at jeg en gang for en del år siden har gjort meg skyldig i noe ... dumt.

NORA: Ja, jeg har vel hørt om noe sånt.

KROGSTAD: Saken kom ikke for retten. Men alle mine karriereveier ble liksom stengt for meg med en gang. Så begynte jeg med de ... forretningene, som du vet. Noe måtte jeg jo gripe til. Og jeg har ikke vært blant de verste! Men nå må jeg ut av alt dette. Sønnene mine holder på å bli store. Av hensyn til dem, er jeg nødt til å ha en hederlig jobb, så jeg kan få tilbake så mye av min ære som mulig, sånn at de slipper å få problemer på grunn av faren deres. Og denne jobben i banken var liksom første trappetrinn for meg. Og nå vil din mann sparke meg vekk fra trappen, så jeg kommer til å stå nede i sølen igjen.

NORA: Men, Herre Gud, Krogstad! Jeg har ikke noen makt til å hjelpe deg.

KROGSTAD: Det er fordi du ikke vil. Men jeg har midler til å tvinge deg.

NORA (nervøs) Du vil vel ikke fortelle min mann om pengene jeg skylder deg?

KROGSTAD (rolig) Hm. Sett at jeg gjorde det?!

NORA: Det ville være skammelig av deg å avsløre hemmeligheten min på den måten. Men det blir verst for deg selv. For da får mannen min se hva for et grusomt menneske du er, og da kan du vertfall glemme jobben.

KROGSTAD: ...

NORA: Uansett min mann ville med en gang ha betalt ned gjelden.

KROGSTAD: He he he. Du er virkelig glemsk du.

NORA: Hva mener du?

KROGSTAD: Da din mann var syk, kom du til meg for å låne 240.000 .

NORA: Jeg måtte jo ha de pengene.

KROGSTAD: Jeg skaffet deg dem. Men en av betingelsene var at jeg skulle ha en gyldig underskrift av faren din på at han stilte garanti for lånet.

NORA: Ja, men det fikk du da å. Husker du ikke det da.

KROGSTAD: Jo da så absolutt. Her har jeg nemlig noen beviser på at en død man har skrevet under. Hans underskrift ble jo påført etter hans død.

NORA: Nå skjønner jeg ikke helt.

KROGSTAD: Faren din døde 29. september. Men han underskrev 2. oktober. Er ikke det litt merkelig?

NORA (Ser ned i bakken, og utbryter uten å se han i øyene sannheten.) Jeg ville skåne pappa. Og jeg måtte ha penger til den utenlandsreisen. Den reisen skulle jo redde livet til mannen min.

KROGSTAD: Fru Helmer! Forstår du ikke at dette er like ille som det jeg ble tatt for?

NORA: Men prøvde du å redde din kone?

KROGSTAD: Loven spør ikke om hvorfor jeg gjorde det, eller du for den sags skyld.

NORA: Da er det en sugen lov.

KROGSTAD: Men nå veit du hvor du står. Det er opp til deg hva du gjør. Men det sier jeg deg: Hvis jeg blir dumpa for andre gang, så skal du bli med meg! Hade bra fru Helmer. (Han nikker og går ut gjennom entréen)

NORA (tenker en stund, kaster med nakken): Høh! Han prøvde å skremme meg. Så dum er jeg ikke. (begynner å legge sammen klærne til barna, som ligger strødd utover).

BARNA (i døren til venstre): Mamma, nå gikk han fremmede mannen ut gjennom porten.

NORA: Ja, ja, jeg vet det. Men ikke fortell det til noen at han har vært der. Hører dere det? Ikke til pappa heller!

BARNA: Nei, mamma; Men skal vi leke mer?

NORA: Nei, nei, ikke nå.

BARNA: Å, men, mamma, du lovte det jo!

NORA: Ja, men jeg kan ikke nå. Gå inn. Jeg har så mye å gjøre. Gå inn; gå inn, kjære søte barn. (hun nøder dem varsomt inn i værelset og lukker døren etter dem.)

NORA (Virrer nervøst omkring i stua.) Helene! La meg få treet inn. (virrer videre)

STUEPIKEN (med grantreet): Hvor skal jeg sette det, fru Helmer?

NORA: Der; midt på gulvet.

STUEPIKEN: Skal jeg ellers hente noe?

NORA: Nei, takk; jeg har det jeg trenger.

(Stuepiken, som har satt treet fra seg, går ut igjen.)

NORA (i ferd med å pynte juletreet): Det skal lys på - og blomster. - Det avskyelige mennesket! Blås i det! Det er ingen ting i veien. Juletreet skal bli så fint. -

(Torvald, med en pakke papirer under armen, kommer utenfra.)

NORA: Ah, - kommer du tilbake allerede?

TORVALD: Ja. Har det vært noen her?

NORA: Her? Nei.

TORVALD: Det var merkelig. Jeg så Krogstad gå ut av porten.

NORA: Å ja, det er sant, Krogstad var her et øyeblikk.

TORVALD: Nora, jeg kan se det på deg, han har vært her og bedt deg legge et godt ord inn for ham.

NORA: Ja.

TORVALD: Og det skulle du gjøre liksom av egen drift? Du skulle fortie for meg at han hadde vært her. Ba han ikke om det også?

NORA: Jo, Torvald; men -

TORVALD: Nora, Nora, og det kunne du innlate deg på? (Truer med fingeren.) Du må adri lyve for meg mer! En sangfugl må ha rent nebb å kvitre med; aldri falske toner. (tar henne om livet.) Ikke sant? (Nora nikker motvillig.) Fint! (slipper henne.) Og så ferdig med den saken. (setter seg foran ovnen.) Ah, så lunt og hyggelig det er her. (blar litt i sine papirer.)

NORA (beskjeftiget med juletreet, etter et kort opphold.) Torvald!

TORVALD: Ja.

NORA: Jeg gleder meg så veldig til kostymeballet hos Stenborg i overmorgen. ... Har du det veldig travelt, Torvald?

TORVALD: Å -

NORA: Hva er det for noen papirer?

TORVALD: Banksaker.

NORA: Allerede?

TORVALD: Jeg har latt den avtredende bestyrelsen gi meg fullmakt til å foreta de nødvendige forandringer i personalet og i forretningsplanen. Det må jeg bruke juleuken til. Jeg vil ha alt i orden til nyttår.

NORA (fremdeles lenet til stolryggen, purrer langsomt i hans nakkehår.) Hvis du ikke hadde hatt så travelt, ville jeg ha bedt deg om en utrolig stor tjeneste, Torvald?

TORVALD: La meg høre. Hva skulle det være?

NORA: Der er jo ingen der har en sånn fin smak som du. Nå ville jeg så gjerne se godt ut på kostymeballet. Torvald, kunne ikke du ta deg av meg og bestemme hva jeg skal være, og hvordan min drakt skal være innrettet? Jeg klarer meg ikke uten din hjelp.

TORVALD: Godt, godt: jeg skal tenke på saken; vi skal nok få orden på det.

NORA: Å, så snilt av deg. (går igjen til juletreet; opphold.) Men si meg, er det virkelig så slemt, det som denne Krogstad har gjort seg skyldig i?

TORVALD: Skrevet falske underskrifter. Har du noen forestilling om hva det vil si? Og så vred han seg unna i stedet for å tilstå det gale han hadde gjort og ta sin straff. Og det er dette som moralsk har nedbrutt ham. Tenk deg bare hvordan et sånt skyldbevisst menneske må lyve og hykle og late som i forhold til alle mennesker, må gå med maske og spille en annen en den han i virkeligheten er, også overfor sin egen kone og sine egne barn. Og dette med barna, det er nettopp det forferdeligste, Nora.

NORA: Hvorfor?

TORVALD: Fordi at når det er så mye løgn i luften, gjør det athvert åndedrag som barna tar i et sånt hus, er fylt med spirer til noe stygt.

NORA (nærmere bak ham): Er du sikker på det?

TORVALD: Å kjære, det har jeg titt nok erfart som advokat. Nesten alle tidlig forvorpne mennesker har hatt løgnaktige mødre.

NORA: Hvorfor akkurat - mødre?

TORVALD: Det skriver seg hyppigst fra mødrene; men fedre virker naturligvis i samme retning; det vet enhver sakfører meget godt. Og likevel har denne Krogstad gått der hjemme i årevis og forgiftet sine egne barn i løgn og falskhet; det er derfor jeg kaller ham moralsk forkommen. (strekker hendene ut imot henne.)

NORA (drar hånden til seg og går over på den annen side av juletreet): Så varmt det er her. Og jeg har så mye å gjøre.

TORVALD (reiser seg og samler sine papirer sammen): Ja, jeg får også tenke på å få lest litt av dette igjennom før julemiddagen. Din drakt skal jeg også tenke på. (legger hånden på hennes hode.) Å du min elskede lille sangfugl. (han går inn i sitt værelse og lukker døren etter seg.)

NORA (sakte, etter en stillhet): Å hva! Det er ikke sånn. Det er umulig. Det må være umulig.

ANNE-MARIE (i døren til venstre): De små ber så vakkert om de må komme inn til mamma.

NORA: Nei, nei, nei; slipp dem ikke inn til meg! Vær hos dem du, Anne-Marie.

ANNE-MARIE: Ja, ja, fru Nora. (lukker døren.)

NORA (blek av redsel): Forderve mine små barn -! Forgifte hjemmet? (kort opphold; hun hever nakken.) Dette er ikke sant. Dette er aldri i evighet sant.