Et dukkehjem (forkortet og modernisert versjon)/Tredje akt

TREDJE AKT

FORTELLEREN: Nå er vi kommet fram til tredje akt. Det er andre juledag om kvelden. Fru Linde er alene i stuen hos familien Helmer. Stuepiken sover, og Nora og Torvald er på kostymeball hos konsul Stenborg som bor i etasjen ovenfor. Fru Linde later som hun er kommet på besøk fordi hun vil se Nora pyntet. Men i virkeligheten er det noe helt annet hun har i tankene ...

(Samme rom. Sofabordet med stoler rundt er flyttet frem midt på gulvet. En lampe brenner på bordet. Døren til entréen står åpen. Der høres dansemusikk fra etasjen ovenpå. Fru Linde sitter ved bordet og blar adspredt i en bok; forsøker å lese, men synes ikke å kunne holde tankene samlet; et par ganger lytter hun spent mot ytterdøren.)

FRU LINDE (ser på klokken sin): Nå må han komme snart. Hvis han bare ikke - (lytter igjen.) Ah, der er han. (hun går ut i entréen og åpner forsiktig den ytre dør; der høres sakte skritt i trappen; hun hvisker:) Kom inn KROGSTAD (i døren): Jeg fant en lapp fra deg hjemme. Hva skal dette her bety?

FRU LINDE: Jeg er nødt til å snakke med deg.

KROGSTAD: Javel? Og det må nødvendigvis skje her i i huset?

FRU LINDE: Hjemme hos meg var det umulig; rommet mitt har ikke egen inngang. Kom inn; vi er helt alene; Nils! Vi må snakke sammen.

KROGSTAD: Har da vi to noe mer å snakke om?

FRU LINDE: Vi har mye å snakke om.

KROGSTAD: Det trodde jeg ikke.

FRU LINDE: Nei, for du har aldri forstått meg riktig.

KROGSTAD: Var det noe mer å forstå enn det som er så vanlig her i verden? En hjerteløs kvinne (henviser til fru Linde med hendene) dumper en mann (peker på seg selv) når hun får et tilbud som hun synes er bedre.

FRU LINDE: Tror du at jeg er så aldeles hjerteløs? Og tror du at jeg brøt med lett hjerte?

KROGSTAD: Ikke det?

FRU LINDE: Nils, har du virkelig trodd det?

KROGSTAD: Hvis det ikke var sånn det var, hvorfor skrev du da den gang til meg slik som du gjorde?

FRU LINDE: Jeg kunne jo ikke annet. Når jeg skulle bryte med deg, var det jo også min plikt å gjøre slik at du mistet følelser for meg.

KROGSTAD (knuger sine hender): På den måten, altså. Og dette her — bare for pengenes skyld!

FRU LINDE: Du må ikke glemme at jeg hadde en hjelpeløs mor og to små brødre. Vi kunne ikke vente på deg, Nils; det var jo ikke sikkert om du fikk deg jobb, engang.

KROGSTAD: Ja, ja. Det var nå det. Men du hadde ikke rett til å dumpe meg for noen andre sin skyld.

FRU LINDE: Ja, jeg vet ikke. Mange ganger har jeg spurt meg selv om jeg hadde rett til det.

KROGSTAD (saktere): Da jeg mistet deg, var det som om all fast grunn gled bort under føttene på meg. Siden har alt gått på rævva for meg.

FRU LINDE: Det har ikke gått så bra med meg heller. Ingen å sørge over, og ingen å sørge for.

KROGSTAD: Du valgte selv.

FRU LINDE: Der var ikke noe annet valg den gang.

KROGSTAD: Nei vel, og så da?

FRU LINDE: Nils, hva om vi to kunne komme over til hverandre.

KROGSTAD: Hva er det du sier?

FRU LINDE: Vi har det da bedre sammen enn hver for oss.

KROGSTAD: Kristine!

FRU LINDE: Hvorfor tror du jeg kom hit til byen?

KROGSTAD: Skulle du ha hatt en tanke for meg?

FRU LINDE: Ja! Og jeg vil at vi to skal bli sammen. Jeg trenger noen å leve for.

KROGSTAD: Mener du virkelig dette? Si meg, – har du full rede på fortiden min?

FRU LINDE: Ja.

KROGSTAD: Og vet du hva for en drittsekk jeg går for å være?

FRU LINDE: Ut i fra det du sa i stad, virket det som du mente at med meg kunne du ha blitt en annen.

KROGSTAD: Det er jeg helt sikker på.

FRU LINDE: Skulle det ikke kunne skje ennå?

KROGSTAD: Kristine; Dette sier du helt seriøst. Ja, det gjør du. Jeg ser det på deg. Tør du virkelig det-?

FRU LINDE: Jeg trenger noen å være mor for; og barna dine trenger en mor. Vi to trenger hverandre. Nils, jeg har tro på det som er inni deg; — jeg tør all ting sammen med deg.

KROGSTAD (griper hennes hender): Takk, takk, Kristine; — nå skal jeg også vite å reise meg i de andres øyne. - Ah, men jeg glemte -

FRU LINDE (lytter): Hysj! Tarantellaen! Gå, gå!

KROGSTAD: Hvorfor? Hva er det?

FRU LINDE: Hører du den dansen der oppe? Når den er slutt, kan vi vente dem.

KROGSTAD: Å ja, jeg skal gå. Det er jo alt forgjeves. Du kjenner naturligvis ikke til det skritt som jeg har foretatt imot Helmers.

FRU LINDE: Jo, jeg kjenner til det.

KROGSTAD: Og allikevel skulle du ha mot til -?

FRU LINDE: Jeg forstår godt hvorhen fortvilelsen kan drive en mann som deg.

KROGSTAD: Å, hvis jeg kunne gjøre dette ugjort!

FRU LINDE: Det kunne du nok; for brevet ditt ligger ennå i kassen.

KROGSTAD: Er du sikker på det? Jeg vil forlange brevet mitt tilbake.

FRU LINDE: Nei, nei.

KROGSTAD: Jo selvfølgelig; jeg venter her til Helmer kommer ned; jeg sier ham at han skal gi meg brevet mitt igjen, - at det bare dreier seg om oppsigelsen min, - at han ikke skal lese det -

FRU LINDE: Nei, Nils, Du skal ikke kalle brevet tilbake.

KROGSTAD. Men, var det ikke egentlig det du ville at jeg skulle gjøre?

FRU LINDE. Jo, i starten ja; men det er et døgn siden, og i mellomtiden har jeg vært vitne til utrolige ting her i huset. Helmer må få vite alt sammen; Sannheten må komme fram mellom dem! Det kan ikke fortsette på den måten med løgn og tull og tøys..

KROGSTAD: Ja vel; Men da skal jeg i hvert fall gjøre en ting, og det skal jeg gjøre med en eneste gang -

FRU LINDE (lytter): Skynd deg! Gå, gå! Dansen er slutt; vi er ikke trygge et øyeblikk lenger.

KROGSTAD: Jeg venter på deg der nede.

FRU LINDE: Ja, gjør det; du må følge meg til porten.

KROGSTAD: Så utrolig lykkelig har jeg aldri vært før. (han går ut gjennom ytterdøren; døren mellom værelset og entréen blir fremdeles stående åpen.)

FRU LINDE (rydder litt opp og legger sitt yttertøy til rette): Hvilken vending! Mennesker å arbeide for, – leve for; et hjem å bringe hygge inn i. Aha, der kommer de. (tar hatt og kåpe.)

(Torvalds og Noras stemmer høres utenfor; en nøkkel dreies om, og Torvald fører Nora nesten med makt inn i entréen. Hun er kledd i det italienske kostyme med et stort svart sjal over seg; han er i selskapsdrakt med en åpen svart domino utenpå.)

NORA (ennå i døren, motstrebende): Nei, nei, nei! Jeg vil opp igjen. Jeg vil ikke gå hjem så tidlig.

TORVALD: Men kjæreste Nora -

NORA: Å, Torvald; jeg ber deg så inderlig vakkert, - bare en time til!

TORVALD: Ikke et eneste minutt, min søte Nora. Du vet det var en avtale. Inn i stuen! Du blir forkjølet. (han fører henne, tross hennes motstand, lempelig inn i stuen.)

FRU LINDE: God kveld.

NORA: Kristine!

TORVALD: Hva, fru Linde, er du her så sent?

FRU LINDE: Ja, unnskyld; jeg ville så gjerne se Noras forkledning.

TORVALD (tar Noras sjal av): Ja, se riktig på henne. Jeg skulle nok tro at hun er verd å se på. Er hun ikke fin?

FRU LINDE: Ja, det er hun.

TORVALD: Det syntes de andre i selskapet også. Men hun er så forferdelig sta. Jeg måtte nesten bruke makt for å få henne med hjem. Er du ferdig med å beundre henne?

FRU LINDE: Ja; og nå vil jeg si god natt. God natt, Nora, og ikke vær så sta.

TORVALD: Godt sagt, fru Linde!

FRU LINDE: God natt, herr direktør.

TORVALD. (følger henne til døren): God natt, god natt. Jeg håper du kommer det vel hjem? Jeg skulle så gjerne ha fulgt deg ut ; men du har jo så kort veg. God natt, god natt. (hun går; han lukker etter henne og kommer inn igjen): Sånn! endelig ble vi kvitt henne. Hun er forskrekkelig kjedelig, hun der.

NORA: Er du ikke veldig trøtt, Torvald?

TORVALD: Nei, ikke i det hele tatt..

NORA: Ikke søvnig heller?

TORVALD: Nei! Men du? Ja, du ser trøtt ut.

NORA: Ja, jeg er trøtt. Jeg vil snart sove.

TORVALD: Ser du; ser du! Det var altså riktig av meg at vi ikke ble lenger.

NORA: Å, alt du gjør er riktig.

TORVALD (kysser henne på pannen): Nå snakker sangfuglen som om den var et menneske. Men la du merke til hvor festlig Rank var i kveld? Jeg har ikke sett ham i så godt humør på lenge. (ser en stund på henne; deretter kommer han nærmere.) Hm, Men det er da godt å være hjemme igjen; å være helt alene med deg. - Å du henrivende deilige unge kvinne!

NORA: Ikke se sånn på meg, Torvald!

TORVALD: Skal jeg ikke se på min dyreste eiendom? På all den herlighet som er min, min alene, bare min.

NORA: Ikke snakk til meg på den måten. (går over på den andre siden av bordet)

TORVALD: Jeg har lengtet sånn etter deg i hele kveld. Da jeg så deg danse tarantellaen, - da kokte det i mitt blod; jeg holdt ikke ut lenger; derfor var det jeg tok deg med meg ned så tidlig -

NORA: Gå nå, Torvald! Jeg har ikke lyst.

TORVALD: Hva for noe? Du tuller, lille Nora. Har ikke lyst? Jeg er jo mannen din-?

(det banker på ytterdøren.)

NORA (farer sammen): Hørte du -?

TORVALD. (mot entréen): Hvem er det?

DOKTOR RANK (utenfor): Det er meg. Får jeg komme inn et øyeblikk?

TORVALD (sakte, irritert): Å hva er det han vil han nå, da? (høyt.) Vent litt. (går hen og lukker opp.) Nå, det er jo snilt at du ikke går vår dør forbi.

RANK: Jeg syntes jeg hørte stemmen din, og så ville jeg gjerne stikke innom. (lar øyet streife flyktig omkring.) Akk ja; disse kjære kjente tomter. Dere har det lunt og hyggelig inne hos dere, dere to.

TORVALD: Det virket som du hadde det hyggelig i kveld, du også.

RANK: Jeg hadde det helt flott. Hvorfor skulle jeg ikke det? Hvorfor skal man ikke ta all ting med i denne verden? Iallfall så mye man kan, og så lenge man kan. Vinen var fortreffelig -

TORVALD: særlig Champagnen.

RANK: La du også merke til det? Det er nesten utrolig hvor mye jeg kunne helle innpå.

NORA: Torvald drakk også mye champagne i kveld.

RANK: Så?

NORA: Ja; og da er han alltid så lystig etterpå.

RANK: Nå, hvorfor skal man ikke ta seg en glad aften etter en vel anvendt dag?

NORA: Doktor Rank, du har visst vært gjennom en legevitenskapelig undersøkelse i dag.

RANK: Ja nettopp.

TORVALD: Nå snakker'a om legevitenskapelige undersøkelser nå!

NORA: Hva ble resultatet?

RANK: Det best mulige både for lægen og pasienten, - visshet.

NORA (hurtig og forskende): Visshet?

RANK: Full visshet. Så, skulle jeg ikke ta meg en lystig aften etterpå?

NORA: Doktor Rank, - du liker visst utklednings-fester?

RANK: Ja, når det er bra mange artige forkledninger -

NORA: Hør her; hva skal vi to være på den neste utklednings-fest?

TORVALD: Tenker du alt på neste utklednings-fest?

RANK: Vi to? Jo, det skal jeg si deg; Du skal være lykkebarn -

TORVALD: Ja, men finn på et kostyme som kan forestille det !

RANK: Hun kan bare komme akkurat sånn som hun er.

TORVALD: Det var virkelig treffende sagt. Men hva har du selv tenkt å være?

RANK: Jo, min kjære venn, det er jeg fullkommen på det rene med. På neste maskerade vil jeg være usynlig.

TORVALD: ???

RANK: Men jeg glemmer jo rent hva jeg kom for. Torvald, gi meg en sigar, en av de mørke Havanna.

TORVALD: Med største fornøyelse. (byr etuiet frem.)

RANK (tar en og skjærer spissen av): Takk.

NORA (stryker en voksstikke av): La meg gi deg ild.

RANK: Takk for det. (hun holder stikken for ham; han tenner.) Og så farvel!

TORVALD: Farvel, farvel, kjære venn!

NORA: Sov godt, doktor Rank.

RANK: Takk for det ønske. Sov godt! Og takk for ilden.

TORVALD (dempet): Han hadde drukket betydelig.

NORA (åndsfraværende): Kanskje det..

(Torvald tar sitt nøkleknippe opp av lommen og går ut i entréen.)

NORA: Torvald - hva vil du der?

TORVALD: Jeg må tømme brevkassen; den er helt stappfull; der blir ikke plass til avisene i morgen tidlig. Hva er det? Her har vært noen vært og fikla med låsen.

NORA: Med låsen -?

TORVALD: Ja visst har det det. Hm. Jeg skulle vel aldri tro at tjenestepikene -? Her ligger en avbrekket hårnål. Nora, det er din -

NORA (hurtig): Det må være barna -

TORVALD: Det må du sannelig få dem til å slutte med. Hm, hm; - nå, der fikk jeg den opp allikevel. (tar innholdet ut og roper ut i kjøkkenet.) Helene? - Helene; slukk lampen i entréen. (han går inn i værelset igjen og lukker døren til entréen.)

TORVALD (med brevene i hånden): Se her. Vil du se hvordan det har opphopet seg. (blar imellom.) Hva er det for noe?

NORA (ved vinduet): Brevet! Å nei, nei, Torvald!

TORVALD: To visittkort - fra Rank.

NORA: Fra doktor Rank?

TORVALD (ser på dem): Doktor medicinæ Rank. de lå øverst; han må ha stukket dem inn da han gikk.

NORA: Står der noe på dem?

TORVALD: Der står et svart kors over navnet. Se her. Det er da et uhyggelig påfunn. Det er jo nettopp som han meldte sitt eget dødsfall.

NORA: Det gjør han også.

TORVALD: Hva? Vet du noe? Har han sagt deg noe?

NORA: Ja. Når de kortene kommer, så har han tatt avskjed med oss. Han vil lukke seg inne og dø.

TORVALD: Min stakkars venn. Jeg visste jo at jeg ikke skulle få beholde ham lenge. Men så snart -. Og så gjemmer han seg bort som et såret dyr.

NORA: Når det skal skje, så er det best at det skjer uten ord. Ikke sant, Torvald?

TORVALD (går opp og ned): Han var så sammenvokset med oss. - Nå, det er kanskje best sånn. For ham iallfall. (stanser.) Og kanskje også for oss, Nora. nå er det bare oss to. (slår armene om henne.) Å, du min elskede hustru; jeg synes ikke jeg kan holde deg fast nok. Vet du hva, Nora? - mange ganger ønsker jeg at en overhengende fare måtte true deg, for at jeg kunne våge liv og blod og alt, for din skyld.

NORA (river seg løs og sier sterkt og besluttet): Nå skal du lese brevene dine, Torvald.

TORVALD: Nei, nei, ikke i natt. Jeg vil være hos deg, min elskede kone.

NORA: Med dødstanken på din venn -?

TORVALD: Du har rett. Det er best at vi går hver til vårt.

NORA (om hans hals): Torvald, - god natt! God natt!

TORVALD (kysser henne på pannen): God natt, du min lille sangfugl. Sov godt, Nora. nå leser jeg brevene igjennom. (han går med pakken inn i sitt værelse og lukker døren etter seg.)

NORA (fortvilet:) Å, når det bare var over. - nå har han det; nå leser han det. Å nei, nei.

(Hun vil styrte ut gjennem entréen; i det samme river Torvald sin dør opp og står der med et åpnet brev i hånden.)

TORVALD: Nora!

NORA (skriker høyt): Ah -!

TORVALD: Hva er det? Vet du hva der står i dette brevet?

NORA: Ja, jeg vet det. La meg gå! Slipp meg ut!

TORVALD (holder henne tilbake): Hvor vil du hen?

NORA (prøver å rive seg løs): Du skal ikke redde meg, Torvald!

TORVALD (tumler tilbake): Sant! Er det sant hva han skriver? Forferdelig! Nei, nei; det er jo umulig at dette kan være sant. Hva er det du har gjort !

NORA: Slipp meg ut. Du skal ikke ta det på deg for min skyld.

TORVALD: Ikke spill dum. (låser entrédøren av.) Her blir du og står til regnskap. Forstår du hva du har gjort? Nå har du ødelagt alt for meg. Nå kan han der ondskapsfulle Krogstad gjøre hva han vil med meg. Han kan utpresse meg og kreve alt mulig av meg — jeg tør ikke si et pip i mot. Forstår du hva du har gjort imot meg?

NORA (med kold ro): Ja.

TORVALD: Dette er så utrolig at jeg ikke kan fastholde det. Men vi må se å komme til rette. Ta sjalet av. Ta det av, sier jeg! Jeg må se å tilfredsstille ham på en eller annen måte. Saken må dysses ned for enhver pris. - Og vi må bare få det til å virke som om alt var som før mellom oss. Men barna får du ikke lov til å oppdra; dem tør jeg ikke betro deg -. Å, å måtte si dette til henne som jeg har elsket så høyt, og som jeg ennå -! Heretter gjelder det bare å redde restene, stumpene, skinnet. (det ringer på entréklokken.)

TORVALD (farer sammen): Hva er det? Så sent. Skulle det forferdeligste -! Skulle han -! Gjem deg, Nora! Si du er syk.

(Nora blir stående ubevegelig. Torvald går bort og åpner entrédøren.)

STUEPIKEN (halvt avkledd i entrédøren): Her kom et brev til kona di.

TORVALD: Gi meg det. (griper brevet og lukker døren.) Ja, det er fra ham. Du får det ikke; jeg vil selv lese det. Jeg tør nesten ikke. Kanskje er vi fortapt, både du og jeg. Nei; jeg må vite det. (bryter brevet ilsomt; løper noen linjer igjennom; ser på et innlagt papir; et gledesskrik:) Nora!

NORA (ser spørrende på ham).

TORVALD: Nora! - Nei; jeg må lese det en gang til. - Jo, jo; så er det. Nora, jeg er reddet!

NORA: Og jeg?

TORVALD: Du også, naturligvis; vi er reddet begge to, både du og jeg. Se her. Han sender deg gjeldsbeviset ditt tilbake. Han skriver at han angrer -; at et lykkelig omslag i hans liv -; Å, det kan jo være det samme hva han skriver. Vi er reddet, Nora! (river beviset og begge brevene i stykker og kaster det hele inn i ovnen og ser på det mens det brenner.) — Hva. Hvorfor har du et sånt stivnet uttrykk i ansiktet? (Nora går ut gjennom døren til høyre.) Nei, bli -. (ser inn.) Hva vil du der inne?

NORA (innenfor): Kaste maskeradedrakten.

TORVALD (ved den åpne dør): Ja, gjør det; se å komme til ro og få samlet ditt sinn til likevekt igjen, du min lille forskremte sangfugl. Hvil du deg trygt ut; jeg har brede vinger til å dekke deg med. (går omkring i nærheten av døren.) Å, for et lunt og deilig hjem, Nora. Her skal jeg holde deg som en jaget due, jeg har fått reddet uskadd ut av haukens klør; jeg skal nok bringe ditt stakkars klappende hjerte til ro. Litt etter litt vil det skje, Nora; tro du meg. I morgen vil alt dette se helt annerledes ut for deg; snart vil all ting være akkurat som før. Engst deg ikke for noen ting, Nora; bare støtt deg på meg - Hva er det? Ikke til sengs? Har du kledd deg om?

NORA (i sin hverdagskjole): Ja, Torvald, nå har jeg kledd meg om.

TORVALD: Men hvorfor, nå, så sent -?

NORA: I natt sover jeg ikke.

TORVALD: Men, kjære Nora -

NORA (ser på klokken sin): Sett deg her, Torvald; vi to har mye å snakke sammen om. (hun setter seg ved den ene side av bordet.) Sett deg ned. Det blir langt. Jeg har mye å snakke med deg om.

TORVALD (setter seg ved bordet like overfor henne): Jeg forstår deg ikke, Nora.

NORA: Nei, det er nettopp det. Du forstår meg ikke. Du har aldri forstått meg. Torvald. Det er blitt gjort stor urett mot meg. Først av pappa og så av deg.

TORVALD. Hva!

NORA. Ja! Da jeg var hjemme hos pappa, så fortalte han meg alle sine meninger, og så mente jeg det samme som ham; og hvis jeg mente noe annet, så skjulte jeg det; for det ville han ikke ha likt. Han kalte meg sitt dukkebarn, og han lekte med meg som jeg lekte med mine dukker. Så gikk jeg fra pappas hender over i dine. Du innrettet all ting efter din smak, og så fikk jeg den samme smaken som du; eller jeg bare lot som; jeg vet ikke. Jeg har levd av å gjøre kunster for deg, Torvald. Men du ville jo ha det sånn. Du og pappa har gjort stor synd imot meg. Det er deres skyld at der ikke er blitt noe av meg. Jeg har vært din dukkehustru, akkurat som jeg var pappas dukkebarn hjemme. Og barna, de har igjen vært mine dukker. Jeg syntes det var gøy når du tok og lekte med meg, på samme måte som de syntes det var gøy når jeg tok og lekte med dem. Det har vært vårt ekteskap, Torvald. Men nå er jeg nødt til å oppdra meg selv og finne ut hvem jeg er. Det kan ikke du hjelpe meg med. Det må jeg være alene om. Og derfor reiser jeg nå fra deg.

TORVALD (springer opp): Hva var det du sa?

NORA: Jeg elsker deg ikke mer.

TORVALD (med tilkjempet fatning): Kan du fortelle meg når det var du sluttet å elske meg?

NORA: Ja, det kan jeg godt. Det var i kveld da det vidunderlige ikke kom; for da så jeg at du ikke var den mann jeg hadde tenkt meg.

TORVALD: Forklar deg nøyere; jeg skjønner deg ikke.

NORA: Jeg var så sikker på at når du fikk brevet fra Krogstad at du ville si til han: Bare offentliggjør hele saken. Og når det var skjedd, så tenkte jeg så usvikelig sikkert at du ville ta på deg alt og si: «Jeg er den skyldige!»

TORVALD: Nora -! Jeg skulle gladelig arbeide netter og dager for deg, Nora. Men der er ingen som ofrer sin ære for den man elsker.

NORA: Det har hundre tusen kvinner gjort.

TORVALD: Å, du både tenker og du snakker som en naiv unge.

NORA: La gå. Men du hverken tenker eller snakker som den mann jeg vil ha. Da din forskrekkelse var over, - ikke for hva som truet meg, men for hva du selv var utsatt for, og da hele faren var forbi, - da var det for deg som om ingen ting hadde skjedd. Jeg var akkurat som før din lille sangfugl, din dukke, som du heretter skulle bære dobbelt varlig på hendene, siden den var så skjør og skrøpelig. (reiser seg.) Torvald, - i den stund gikk det opp for meg at jeg i åtte år hadde bodd her sammen med en fremmed mann, og at jeg hadde fått tre barn -. Å jeg orker ikke å tenke på det! Jeg kunne rive meg selv i stumper og stykker.

TORVALD (tungt): Jeg ser det; jeg ser det. Der er jammen kommet en avgrunn imellom oss. - Å, men, Nora, Kan jeg aldri bli mer enn en fremmed for deg?

NORA (tar sin vadsekk): Akk, Torvald, da måtte det vidunderligste skje. -

TORVALD: Fortell meg hva dette vidunderligste er!

NORA: Da måtte både du og jeg forvandle oss sånn at -. Å, Torvald, jeg tror ikke lenger på noe vidunderlig.

TORVALD: Men jeg vil tro på det. Fortell det! Forvandle oss sånn at -?

NORA: At samliv mellom oss to kunne bli et ekteskap. Farvel.

(hun går ut gjennem entréen.)

TORVALD (synker ned på en stol ved døren og slår hendene for ansiktet): Nora! Nora! (ser seg om og reiser seg.) Tomt. Hun er her ikke mer. (et håp skyter opp i ham.) Det vidunderligste -?!

(nedenfra høres drønnet av en port som slås i lås.)