Peer Gynt (forkortet og modernisert versjon)/Andre handling/Scene 5
ANDRE HANDLING: SCENE 5
rediger(Ved et fjellvann. Det er bløtt og myrlendt omkring. Et uvær trekker opp. Åse, fortvilet, roper og ser seg til alle sider. Solveig strever med å holde følge med henne. Innflytterfolkene og Helga kommer et stykke etter.)
ÅSE (fekter med armene og river seg i håret): Altting er imot meg! Værgudene prøver å ta livet av gutten min. Fjellene, vannene, hele naturen har visst rottet seg sammen mot ham. De er på vei for å drepe ham. Nei, Gud om de skal! Jeg kan ikke miste ham. - Den møkkagutten. Han må være forbyttet ved fødselen. At djevelen skulle friste ham på den måten! (Snur seg til Solveig): Ja, er det ikke helt utrolig, dette? Han, som stødt fôr med løgn og dikt. Han som aldri gjorde noe nyttig. Han! En kunne både gråte og le. Å, vi holdt sammen i nød og sorger. Ja, for du skal vite at mannen min drakk, for bygden rundt og skravla og holdt leven. Og sløste bort alle pengene våre. Imens satt jeg og vesle-Peer hjemme. Det beste vi kunne gjøre var å prøve å glemme. For jeg har så vanskelig for å kjempe imot. Det er så fælt å se skjebnen i øynene. Én bruker brennevin, en annen flykter inn i fantasien. Å, ja. Så flyktet vi inn i fantasien. Til eventyr om prinser og troll og alle slags dyr. Og bruderov også. Men hvem kunne tenkt at de djevelens fantasifortellingene skulle ha hengt i ham. (Blir plutselig forferdet igjen.) Hu-æææ! For et skrik. Der datt han i tjernet og drukna! Peer! Peer! Der oppe på haugen! (Hun løper til toppen av en liten høyde og kikker ut over tjernet. Solveigs far og mor kommer til.)
ÅSE: Ikke spor å se.
SOLVEIGS FAR: Det er verst for ham.
ÅSE (gråtende): Å, min Peer. Å, mitt fortapte lam.
FAREN (nikker mildt): Ja, riktig. Fortapt!
ÅSE: Nei, ikke snakk sånn. Han er dyktig. Han klarer seg. Det er ingen som er som ham!
FAREN: Du uforstandige kvinne!
ÅSE: Å ja. Å ja. Jeg er uforstandig. Men gutten er bra!
FAREN (fremdeles dempet og med milde øyne): Hans hjerte er forherdet. Hans sjel er tapt!
ÅSE (skrekkslagen): Nei, nei, så hard kan ikke Gud være!
FAREN: Tror du han kan be til Jesus om tilgivelse for sin syndegjeld?
ÅSE (ivrig): Nei! Men han kan ri gjennom luften på reinsdyr!
SOLVEIGS MOR: Kors, er du gal!
FAREN: Hva er det du sier!
ÅSE: Ingen ting er for stort for ham. Dere skal få se, bare han får leve så lenge.
FAREN: Det ville vært best om du fikk se ham bli hengt i galgen.
ÅSE (skriker): Kors i Jesu navn!
FAREN: Jo, for da er det et håp om at han vender sitt sinn til anger!
ÅSE (fortumlet): Å, dere snakker meg snart i svime! Vi må finne ham!
FAREN: Frelse hans sjel!
ÅSE: Og hans kropp! Sitter han fast i myra, må vi dra ham ut. Er han tatt av troll, må vi ringe med kirkeklokker!
FAREN: Hm! Her går det en sauesti.
ÅSE: Gud lønne dere rikt, for at dere hjelper meg å finne ham!
FAREN: Det er vår plikt som kristne!
ÅSE Tvi! Da er de hedninger alle de andre! Det var ikke en, som ville bli med å lete
FAREN: De har kjent ham for godt!
ÅSE: Han var for god for dem! (vrir hendene). Og tenk - og tenk! Han er i livsfare.
FAREN: Her er menneskefotspor.
ÅSE: Da er det her vi må lete.
FAREN: Vi sprer oss rundt her på nedsiden av seteren vår.- (Han og Solveigs mor går foran.)
SOLVEIG (til Åse): Fortell meg litt mere.
ÅSE (tørker øynene): Om sønnen min?
SOLVEIG: Ja! Altting!
ÅSE (smiler og kaster med nakken): Allting? Da hadde du blitt trøtt.
SOLVEIG: Du kommer til å bli trøtt av å fortelle, før jeg blir trøtt av å høre.