Peer Gynt (forkortet og modernisert versjon)/Første handling/Scene 1

FØRSTE HANDLING: SCENE 1

(Peer går nedover stien en varm sommerdag. Mor Åse følger etter ham. Hun er rasende og roper og skjenner på ham.)

MOR ÅSE: Peer, du juger!

PEER: Nei, det gjør jeg ikke!

ÅSE: Nettopp. Så bann på at det er sant?

(Liten pause. Per stanser opp, blir taus og mister motet et øyeblikk. Så sier han:)

PEER: Hvorfor banne?

ÅSE: Hah! Du tør ikke. For det er bare jug alt sammen!

PEER: Det er sant - hvert evige ord!

ÅSE (foran ham): Skjems du ikke for mora di!? Først så reiser du til fjells i månedsvis, midt i den travleste onna. Og så kommer du hjem med istykkerrevne klær, uten gevær, uten villt. Og så juger du meg rett opp i fjeset og prøver å innbille meg de verste løgnene. - Du, forresten: hvor var det du sa du så den reinsdyrsbukken?

PEER: Vest for Besseggen.

ÅSE (ler spotsk): Åh, javel, ja!

PEER: Jeg hadde motvind, så han ikke kunne lukte meg. Der, innimellom noen oretrær drev han og grov etter lav.

ÅSE (som før): Ja riktig, ja!

PEER: Jeg holdt pusten, stod og lyttet, hørte det knirket i hovene hans. Jeg kunne så vidt skimte greinene på geviret. Så akte jeg meg forsiktig fram på magen mellom steinene, til jeg kom helt fram til dyret. Jeg lå gjemt i lyngen og tittet opp: For en stor og feit bukk. En sånn sværing av et reinsdyr har du aldri sett.

ÅSE: Nei, bevares!

PEER GYNT: (Bråsnur, så Åse skvetter). Det smalt! Bukken stupte bums i bakken. Men akkurat i det han falt og jeg satt på bukkeryggen, og grep ham i det venstre øre for å kjøre kniven inn i hodet på ham: Hei! da skrek han villt, den styggen. Plutselig stod han på alle fire og steilet slik at jeg mistet kniven. Han klemte fast beina mine med hornene og satte på på sprang, bortover Besseggen!

ÅSE (utbryter): Å Herre Gud!

PER: Har du sett den Besseggen noen gang? Den er halve milen lang. Kvass bortetter som en ljå, med bratte lier og skrenter på begge sider, så en ser rett ned i vannene, mer enn 800 meter under. Der bortover red bukken med meg oppå i vill gallopp!

ÅSE (svimmel): Å Gud trøste meg!

PEER GYNT: Og så satte bukken i et gigantisk byks gjennom luften og utfor dypet med oss begge.

(Åse vakler og griper etter en trestamme. Peer Gynt fortsetter.)

Bak oss var den svarte bergveggen, og under oss et bunnløst sluk. Først stupte vi gjennom et lag med tåke, og en flokk med måker, og nedover. Og så plask, traff vi vannflaten så det skummet rundt oss. Så lå vi der og plasket. Langt om lenge nådde vi land i nordenden av vannet. Bukken svømte. Jeg hang på. Og så for jeg hjem.

ÅSE: Men hva skjedde med bukken?

PEER GYNT: Å, han går der vel fremdeles. (Knipser i fingrene, svinger seg på hælen og tilføyer:) Kan du finne ham, så ta ham.

ÅSE: Og du har ikke knekket nakken, ikke begge lårene en gang? Ikke brukket ryggen? Å Herre Gud, takk og pris for et under! Ja du har fått en revne i buksa, men pytt. Hvem bryr seg vel om det, når det kunne gått så mye verre. (stanser plutselig, ser på ham med åpen munn og store øyne. Blir målløs en stund og utbryter:) Din faens reglesmed. Kors og kors som du kan lyve! Den historia der har jeg hørt før, da jeg var 20 år. Det var Gudbrand Glesne det skjedde med, ikke deg!

PEER: Men det skjedde med meg også. Sånt kan skje mer enn én gang.

ÅSE: Ja, en løgn kan endevendes. Det er det du har gjort! (gråtende.) Jeg skulle ønske jeg var død. Bønn og gråt biter ikke på ham. Peer, det er ikke håp for deg!

PEER: Kjære, vakre, lille mor, du har rett i alt du sier. Ikke vær lei deg ...

ÅSE: Ti stille! Hvordan kan jeg ikke være lei meg, som har et sånt svin til sønn? Meg, en stakkars hjelpeløs enke. Faren din ruinerte oss med sløsingen og festingen sin. Se på gården vår: Annenhvert vindu er tettet igjen med gamle tøystykker. Gjerdene har ramlet ned, dyrene står ute, åkrene blir ikke dyrket. Jeg må pantsette ting hver måned. Du skulle ha støttet meg. Men Gud hjelpe meg hvor lite nytte jeg har hatt av deg, din slask! Hjemme ligger du bare og roter i asken, du oppfører deg så villt ute at du skremmer jentene fra fest, og gjør meg til skam over alt. Sloss med de verste slynglene i sognet.

PEER (går fra henne): La meg være.

ÅSE (følger etter): Kan du nekte for at du var den største bråkmakeren i det store slagsmålet på Lunde nylig, der dere sloss som gale hunder? Var det ikke du som knekte armen på han der Aslak Smed, eller i hvertfall brekte den ene tommelen hans utav ledd?

PEER: Hvem har innbilt deg det?

ÅSE (hissig): Husmannskonen hørte hylene!

PEER GYNT (gnir albuen): Ja, men det var jeg som skrek.

ÅSE: Deg?

PEER: Ja, Mor. For det var jeg som fikk bank.

ÅSE: Hva for noe?

PEER: Han er sterk.

ÅSE: Hvem er sterk?

PEER: Han, Aslak, vel.

ÅSE: For en skam. Nå må jeg spytte. Den fyllebøtta! Han idioten! Har du fått juling av han? Jeg har måttet oppleve mye skammelig. Men dette er det verste. Samme om han er sterk: Må du være en svekling for det?

PEER: Uansett om det er jeg som gir juling eller det er jeg som blir jult opp, så får jeg skjenn! (ler.)

ÅSE: Hva? Løy du nå igjen?

PEER: Ja, denne gangen. Tørk tårene. (knytter den venstre hånden.) Se, med denne knipetangen holdt jeg smeden nedbøyd. Høyre hånden brukte jeg som slegge.

ÅSE: Å, din slosskjempe. Jeg kommer til å få hjerteinfarkt og dø en dag på grunn av deg!

PEER: Nei, mor. Jeg skal gjøre sånn at du blir skikkelig stolt av meg. Det fortjener du. Hele bygden skal se opp til deg. Bare vent til jeg får gjort noe virkelig stort!

ÅSE: Gid du bare hadde vært i stand til å lappe sammen hullet i buksa di!

PEER (iherdig): Jeg skal bli konge, keiser!

ÅSE: Der forsvant siste resten av vettet hans.

PEER: Jo jeg skal. Bare vent og se, mor!

ÅSE: Hold munn! Du er gal! Vent litt.. det er forresten sant at det kunne blitt noe av deg hvis du ikke bare drev med løgn og tull og tøys hver dag. Hæggstadjenta var forelsket i deg! Du hadde lett fått henne, hvis du bare hadde villet.

PEER: Tror du det?

ÅSE: Faren hennes hadde ikke klart å nekte henne. Han er sta og stri, den knarken, men Ingrid får viljen sin likevel til slutt. (begynner igjen å gråte). Akk, min Peer. En styrtrik jente. Odelsjente. Tenk, hvis du bare hadde villet, kunne du ha giftet deg med henne nå.

PEER (raskt): Kom, så går vi til Hæggstad og frir til henne.

ÅSE: Den frierveien er stengt!

PEER: Hvorfor det?

ÅSE: Sukk! Mens du var oppe i fjellet og red på reinsdyr, har Mads Moen forlovet seg med jenta.

PEER: Hva? Det kvinnfolkskremselet! Han - !

ÅSE: Bare glem det! Bryllupet skal stå i morgen.

PEER: Da må vi skynde oss. (Vil dra henne med seg.)

ÅSE: Slipp meg!

PEER: Slapp av! Først skal vi til bryllupsgården. Du er så klok. Du må snakke med faren til Ingrid for meg. Fortell ham at Mads Moen er en dust.

ÅSE: Slipp!

PEER: Og fortell ham så til slutt hva for en gutt jeg er.

ÅSE: Det kan du banne på! Jeg skal fortelle om all den djevelens ugagn du har gjort. Og jeg skal ikke holde munn før gamlingen sender hunden etter deg.

PEER: I så fall får jeg gå alene!

ÅSE: Ja, men jeg skal komme etter! De skal få vite hvem du er!

PEER: Da får du nok vente her.

ÅSE: Hva er det du skal nå?

PEER: Sette deg på på kvernhustaket. (Setter henne opp der. Åse skriker.)

ÅSE: Løft meg ned.

PEER: Ja, men hør på meg.

ÅSE: Sett meg ned med en eneste gang!

PEER: Husk nå på å sitte stille og ikke spark og spenn med beina. Ikke riv og rusk i steinene. For da kan du skli ned og ramle rett i elva.

ÅSE: Ditt dyr! Jeg skulle ønske du aldri var født!

PEER: Fy da, Mor!

ÅSE: Selv om du er voksen, skal jeg gi deg så mye juling ...

PEER: Ja, far vel da, kjære mor! Og husk på at du ikke spreller! (går)

ÅSE: Peer! Gud hjelpe meg, nå går han! Hei! Hør! Nei, der forsvinner han over jordet. (skrikende) Hjelp!

(To kjerringer med sekker på ryggen kommer nedover til kvernen.)

FØRSTE KJERRING: Hjelpe meg, Hvem er det som skriker?

ÅSE: Det er meg!

ANDRE KJERRING: Åse! Hva gjør du der oppe?

ÅSE: Hent en stige. Jeg vil ned! Den faens Peer!

ANDRE KJERRING: Sønnen din?

ÅSE: Nå kan dere fortelle at dere har sett hvordan han oppfører seg.

FØRSTE KJERRING: Det skal vi.

ÅSE: Men bare hjelp meg ned. Jeg vil rett til Hæggstad.

ANNEN KJERRING: Er han der?

FØRSTE KJERRING: Da får du hevn. Aslak smed kommer også til festen.

ÅSE (vrir hendene): Å, Gud hjelpe meg. Stakkars gutt. De kommer til å drepe han.

FØRSTE KJERRING: Den saken er ofte blitt diskutert. Trøst deg med at det som skjer, det skjer.

ANDRE KJERRING: Hun er fullstendig dement. (roper oppover). Eivind, Anders! Hei, kom hit!

EN MANNSSTEMME: Hva er i veien?

ANNEN KJERRING: Peer Gynt har løftet mora si opp på kvernetaket!