Veiledning/Samtaleferdigheter

Litteraturen om samtaleferdigheter er i stor grad basert på erfaringer fra terapi. Terapeuter har forsket på samtaler i mange forskjellige sammenhenger. I veiledningslitteraturen er det ofte mange av de samme samtaleferdighetene som går igjen. Vår inndeling nedenfor bygger delvis på samtaleferdigheter fremhevet av Lauvås og Handal (2000) som på sin side har vært inspirert av Geldard (1989):

Som vist over finnes det en rekke ulike «samtaleverktøy» eller samtaleferdigheter en veileder kan ta i bruk. Ifølge Kristiansen (2008:36-37) vil det gjerne handle om å bruke bestemte språklige teknikker som for eksempel bestemte måter å svare veisøker eller å bruke spesifikke spørsmål man mener har en positiv innvirkning på veiledningsprosessen. Noen veiledere informerer veisøkeren om at slike teknikker tas i bruk, men langt fra alle gjør dette. Gjensidigheten i veiledningssamtalen kan bli utfordret hvis man ikke velger å informere om bruk av samtaleteknikker. Det vil også alltid være en mulighet til stede for at veisøkeren oppdager at veileder bruker slike samtaleteknikker strategisk. Dette kan virke negativt inn på samtalen dersom man ikke snakker om disse teknikkene (jmf. Å samtale om samtalen i veiledningen).

Veilederen vet hvordan «veiledningsverktøyet» skal brukes, hva slags effekt det har, og når det er på sin plass å ta det i bruk. Ikke alle veisøkere får vite noe om dette under veiledningen. På den ene siden vil man kunne hevde at effektene av ulike samtaleteknikker kan bli dårligere dersom veisøker vet om strategiene. På den annen side vil veisøker kunne nekte å delta i den videre veiledningssamtale dersom vedkommende blir oppmerksom på at den foregår ut fra skjulte samtaleteknikker. Kristiansen (2008) mener bruk av samtaleteknikker kan forstyrre gjensidigheten i veiledningsfellesskapet. Spørsmålsteknikker kan sees på som uttrykk for strategiske grep der den ene parten ønsker ensidig kontroll over samtalesituasjonen.

I en autentisk veiledningssituasjon kan man diskutere i hvor stor grad man kan bruke ulike "samtaleverktøy". Når målsettingen er ny kunnskap og personlig innsikt, må veilederen hele tiden vurdere hvorvidt samtaleteknikker virker forstyrrende på veiledningssamtalens dynamikk, fortrolighet og åpenhet (Kristiansen 2008: 36-37). I sin bok “Jeg og du” (1967) skriver Martin Buber at et menneske ikke kan forstås som et isolert jeg. Mennesket vil alltid befinne seg i en jeg-du relasjon eller et jeg-det forhold. Disse ulike relasjonene angir ulike måter å forholde seg til verden. I en jeg-det-relasjon til verden forholder man seg til verden og mennesker med en form for distanse eller kontroll. Man beskriver, analyserer, definerer, lage diagnoser og gjør sammenlikninger. Man kan beskrive et menneske som et «eksemplar», en «gjenstand», et «objekt», et «potensial», en «ressurs». Man vil raskt danne seg oppfatninger av veisøker om vedkommende er interessert eller engasjert. I en jeg-det relasjon sammenlikner man veisøkeren med det man tidligere vet.

I en jeg-du relasjon vil man hele tiden bli konfrontert med at den andre alltid vil være annerledes enn det man selv tenker og vet. Veiledningen handler da om å planlegge hva som er best for veisøker (Kristiansen 2008: 64-65).

Kilder

Baltzersen, Rolf K (2008) Å samtale om samtalen. Bergen: Fagbokforlaget.
Kristiansen, Aslaug (2008). Hva skiller en veiledningssamtale fra andre samtaler? : Veiledningssamtalens egenart og etiske utfordringer. I Eide, Solveig Botnen, Grelland, Hans Herlof, Kristiansen, Aslaug, Sævareid, Hans Inge og Aasland, Dag G. (red.) Til den andres beste : En bok om veiledningens etikk s. 24-40. Oslo, Gyldendal akademisk.
Kristiansen, Aslaug (2008). “Hva hører du når du lytter? Hvem blir du når du svarer?” I Eide, Solveig Botnen, Grelland, Hans Herlof, Kristiansen, Aslaug, Sævareid, Hans Inge og Aasland, Dag G. (red.) Til den andres beste : En bok om veiledningens etikk. Oslo, Gyldendal akademisk.
Lauvås og Handal (2000). Veiledning og praktisk yrkesteori. Oslo: Cappelen Akademisk forlag.