Veiledning/Skikkethetsvurdering i lærerutdanningen

Hva er skikkethetsvurdering?

Lærerutdanningen er pålagt å ha en løpende skikkethetsvurdering av alle studenter gjennom hele studiet. Vurderingen starter fra første dag og skal være en helhetsvurdering av studentens faglige, pedagogiske og personlige forutsetninger for å kunne fungere som lærer. En student som utgjør en mulig fare for barns liv, fysiske og psykiske helse, rettigheter og sikkerhet, er ikke skikket for yrket (Kunnskapsdepartementet 2006). Lærerutdanningsinstitusjonene er pålagt å gjennomføre en slik vurdering før de «sertifiserer» studenter for arbeid i barnehage eller skole. Vitnemål for fullført utdanning forutsetter at studenten er vurdert som skikket. Skikkethetsvurderingen kommer i tillegg til vurderingen i faget og praksisopplæringen.

Å vurdere skikkethet er viktig fordi det understreker at samfunnet stiller spesielle krav til lærere. Ifølge § 3 i forskrift om skikkethetsvurdering er en student uskikket i lærerutdanningen dersom (Nilssen 2010: 61-62):

Studenten viser manglende vilje eller evne til omsorg og til å lede læringsprosesser for barn og unge i samsvar med mål og retningslinjer for barnehagens og skolens virksomhet.
Studenten viser manglende vilje eller evne til å ha oversikt over hva som foregår i en barnegruppe eller klasse og ut fra dette skape et miljø som tar hensyn til barns og unges sikkerhet og deres psykiske og fysiske helse.
Studenten unnlater å ta ansvar som rollemodell for barn og unge i samsvar med mål og retningslinjer for barnehagens og skolens virksomhet.
Studenten viser manglende vilje eller evne til å kommunisere og samarbeide med barn, unge og voksne.
Studenten har problemer av en slik art at han/hun fungerer svært dårlig i forhold til sine omgivelser.
Studenten viser for liten grad av selvinnsikt i forbindelse med oppgaver i lærerstudiet og kommende yrkesrolle.
Studenten viser manglende vilje eller evne til å endre uakseptabel atferd i samsvar med veiledning.

Svakt utviklet kultur for melding av skikkethetssaker

Nilssen (2010:63) viser til Gabrielsen (2004) som har funnet at både hos lærerutdannere og praksisveiledere (praksislærere) har kulturen for å melde skikkethetssaker vært svakt utviklet. En spørreundersøkelse gjort av Gabrielsen (2004) viser at praksisveiledernes beredskap hos i skikkethetssaker varierer. Noen er «pliktoppfyllende», mens andre opplever dette som en vanskelig sak som de helst vil unngå. I undersøkelsen kommer det også fram at erfarne praksisveiledere i større grad tar opp sine bekymringer. Det kan derfor være et problem at det hele tiden er mange nye og ferske praksisveiledere. Det pekes på at det institusjonelle ansvaret via rektor ikke alltid er godt nok ivaretatt (Nilssen 2010: 64).

Mange av skikketskriteriene berører voksenrollen i møte med barn og unge. Dette blir en viktig vurderingsoppgave for praksisveileder i forhold til studentens i praksis. Skikkethetsvurderingen er vanskelig fordi den krever utøvelse av kvalifisert skjønn og godt samspill mellom flere parter som er involvert i studentens utdanning. Gode prosedyrer skal også ivareta studentens rettssikkerhet. Dersom en ser at studenten vil ha store problemer med fullføre utdanningen bør studenten rådes til å avbryte utdanningen. Praksisveilederens dobbeltfunksjon som veileder og vurderer kommer da til syne. Veiledningen skal gi studentene hjelp og motivasjon til videre læring, mens kontrollen skal tjene både studenten og samfunnet (Nilssen 2010: 65).

I en undersøkelse av Gabrielsen (2004) beklager de institusjonsansvarlige for skikkethetssaker seg over at mange praksisveiledere (praksislærere) vegrer seg for å stryke kandidater i praksis. Mange har lagt lista for stryk meget høyt, og det er et problem at mange studenter får praksis godkjent «under tvil». Flere av de skikkethetsansvarlige mener utdanningsinstitusjonen har uklare rutiner og praksisveiledere som er i tvil får for liten støtte. For mye av ansvaret blir overlatt til praksisveileder og praksisskolen. Her blir det viktig å understreke overfor studenten at det å få underkjent én praksisperiode ikke betyr at studenten blir utestengt fra lærerutdanningen. Studenten har rett på en ny mulighet hos en annen praksisveileder (Nilssen 2010: 65).

Vanlige skikkethetsproblemer

Det området praksisveiledere oftest henviser til når de er i tvil om en student, er bekymringer knyttet til samhandlingen med barn. Man er i tvil om studenten virkelig har en positiv og aksepterende holdning overfor elevene. Mange av skikkethetssakene viser til kriteriet om at «studenten viser manglende vilje og evne til å kommunisere og samarbeide med barn, unge og voksne» (Lorentzen 2004). Nilssen (2010: 66) finner støtte for dette i sin egen forskning. Praksisveiledere har uttalt følgende:

"Jeg er i tvil om studenten liker barn. Hun ser ikke ut som hun trives sammen med elevene." (Negative holdninger til barn).
"Elevene ser ikke på henne som en voksenperson. Hun går inn i krangelen med elevene på lik linje." (Manglende lærerautoritet).

Noen av studentene som har praksis, jobber også sammen med andre studenter i gruppe. Det er derfor heller ikke uvanlig at medstudentene rapporterer om samarbeidsproblemer. Noen kan ha problemer med å holde avtaler, mens andre bare vil jobbe på egen hånd. En del studenter kan gi lite av seg selv og ha en væremåte som er lite inkluderende. Hvis det oppstår et problem går studentene enten til praksisveileder, læreutdanner på høgskolen (faglærer) eller praksisansvarlig. Nedenfor forteller praksisveileder om et eksempel:

Huff! Her er ting jeg ikke har oppdaget tidligere. Veldig skeiv arbeidsfordeling i gruppa. Da studentene mine var her i høst, klarte jeg ikke å oppdage at de strevde med samarbeidet. Arbeidsfordelinga var ikke god, to studenter som gjorde hele jobben for gruppa på fire. Jeg hadde jo samtaler med dem både som gruppe og individuelt, men ingen sa noe om situasjonen. Nå er de her for andre gang, og jeg merker og ser at det er noe som ikke stemmer, jentene jobber mye, mens guttene bare er med på lasset. Ved å spørre mer direkte under de individuelle samtalene fikk jeg denne gang mer innblikk i situasjonen. Jeg kunne også styre hvem som skulle ha ansvar for de ulike timene. Dette bidro til at arbeidsmengden ble mer likt fordelt. I tillegg har vi hatt en åpen samtale hvor vi drøftet problemet i fellesskap (Nilssen 2010: 67).

Medstudenter har rett til å melde tvil om skikkethet. Her er manglende evne og vilje til samarbeid det kriteriet som forekommer hyppigst (Gabrielsen 2004). Hvis praksisveileder har godkjent praksisperioden, vil det imidlertid være vanskelig å bruke tvilsmeldinger fra medstudenter.

Saksgang ved tvil om skikkethet

Selv om studentene er under utdanning, skal de ta fullt ansvar for kravet om å framstå som rollemodeller. Med en gang noen er i tvil om studenten er skikket, må studenten imidlertid få muntlig beskjed. Samtalen bør gjennomføres av en person studenten har tillit til. Målet er å kommunisere en bekymring og åpne opp for studentens perspektiv. I mindre alvorlige saker stopper kanskje saken her i første omgang. Studenten kan vise «vilje» til å arbeide med problemområdet.

Noen ganger er det personlige problemer som gjør at studenten ikke helt fungerer. Slike årsaker kan være mer midlertidige som sykdom i nær familie eller samlivsbrudd, men det kan også være mer grunnleggende problemer som for eksempel rusmisbruk eller psykiske problemer. Vi må også ha respekt for at studenten ikke vil involvere oss i problemene. I slike tilfeller kan vi lytte og sette studenten i kontakt med andre profesjonelle hjelpere. Likevel må vi også være tydelige på at uansett årsak til slike problemer, kan det være best at studenten akkurat i den perioden ikke gjennomfører praksis eller studier (Nilssen 2010: 68).

Alle institusjoner som driver lærerutdanning, er pålagt å ha en skikkethetsnemnd og en institusjonsansvarlig for skikkethetssaker. I nemnda er både faglærere, praksisfelt og studenter representert. Det er også en ekstern representant med juridisk embetseksamen. Noen ganger er problemene av en slik art at det kreves en skriftlig tvilsmelding til den skikkethetsansvarlige ved institusjonen. En skriftlig tvilsmelding må begrunnes og kan aldri være anonym.

Den kan settes fram av alle som er i kontakt med studenten, også av medstudenter og administrativt tilsatte. Det vil være naturlig at praksisveileder og lærerutdanner på høgskolen samarbeider om å levere inn en tvilsmelding. Som bakgrunn for skriftlig tvilsmelding er systematisk observasjon og loggføring av konkrete hendelser nødvendig som dokumentasjon, I noen tilfeller kan alvorlige enkeltepisoder gi grunnlag for en slik melding. Nilssen (2010:69) viser til Gabrielsen (2004) som har funnet at det i perioden 1999-2004 ble levert to hundre tvilsmeldinger. Disse var ujevnt fordelt blant institusjonene, fra ingen til femti. Det indikerer både ulik tradisjon og ulik beredskap. Av de innleverte meldingene kom 33 % fra lærerutdanner på høgskolen, 44 % fra praksisveileder og 16 % fra medstudenter. De resterende kom fra administrativt tilsatte.

Informasjonssider om skikkethetsvurdering

Høgskolen i Østfold sine nettsider om skikkethetsvurdering.

Kilder

Carson, N. og Å. Birkeland (2009). Veiledning for førskolelærere. Kristiansand: Høyskoleforlaget.
Gabrielsen, E. (2004). Forskriften om skikkethetsvurdering; hvordan fungerer den? I: E. Gabrielsen, R. Lorentzen, P.O. Ohnstad, P. Ramberg og V. Rugland (red.), Skikkethetsvurdering (s. 76-92). Oslo: Universitetsforlaget.
Kunnskapsdepartementet (2006). Forskrift om skikkethetsvurdering i hoyere utdanning. Lastet ned fra http://www,lovdata.no/cgi-wift/ldles?doc=/sf/sf/sf20060630-0859.html.
Lorentzen, R. (2004a). Et kvalifisert skjonn. I: E. Gabrielsen, R. Lorentzen, P.O. Ohnstad, P. Ramberg og V. Raugland (red.), Skikkethetsvurdering (s. 54-75). Oslo: Universitetsforlaget.
Nilssen, V. (2010) Praksislæreren. Oslo: Universitetsforlaget.